Norsk Botanisk Forening

UKENS VILLBLOMST
Bokmål: legevendelrot
Nynorsk: lækjevendelrot
Davvisámegiella: -
Vitenskapelig: Valeriana officinalis L.
Kaprifolfamilien – čuolbmamuoršattut – Caprifoliaceae

Legevendelrot er en høy urt (rundt meterhøy) med motsatte finna blad og en stor og luftig blomsterstand med små bleikrosa blomster. Blomstene er samkrona, svakt énsymmetriske, traktforma med en kort og lite synlig spore/pose ved grunnen og fem kronfliker. De har tre pollenbærere (sjelden i en femtallig blomst!) og ei fruktknute med en lang griffel og grunt tredelt arr. Begerbladene er opprullet i blomst, men ruller seg ut i frukt og er da fjærforma, og de fungerer som en fnokk/sveveapparat for nøttfrukta.

Bladene har typisk 5-9 par smale finner og en endefinne som er like stor som sidefinnene. Finnene (i hvert fall de øverste av dem) går ned som ei tann/vingekant langs midtaksen på bladet.

Dette er en mellom-, sør- og østeuropeisk og vestasiatisk art som har vært en viktig europeisk legeplante i hvert fall siden middelalderen og sikkert lenge før det. I Norge er den fremmed og svært sjelden, og fins forvilla/bofast i tørr grasmark, tørr skog og veikanter i små populasjoner, "Svært spreidde stader på Austlandet frå Øf Hvaler og Te Kragerø inn til Op Ringebu. AA Arendal" /Elven et al. 2022, "Norsk flora"). Men det er den modererte utbredelsen i floraen. Ser vi derimot på Artskart, får vi opp et meningsløst kart med funn over mye av Østlandet, vestafjells og nordafjells nord til Finnmark. Det skyldes at dette er en grundig misforstått art i storsamfunnet, og mesteparten av registreringene av legevendelrot er feilbestemt vendelrot. Misforståelsen skyldes at hagemiljøet kjenner til den europeiske hageplanta og nytteplanta legevendelrot, men stort sett er helt uvitende om (vanlig) vendelrot, som fins overalt i naturen, og dette slår over i befolkninga.
Kartet er derfor nonsens, og en kan derfor ikke stole på noen registreringer av legevendelrot som ikke er kontrollbestemte herbariebelegg eller artsobs-registreringer gjort av kompetente botanikere med riktig fotodokumentasjon av viktige karakterer. Et faktisk bedre bilde får vi fra Hulténs gamle kart fra "Atlas över växternas utbredning i Norden" (1971).

Legevendelrot er diploid (1n=14) og vokser som sagt tørt og solrikt. Vendelrot, vår ville hjemlige art, er derimot oktoploid (2n=56) og har en forkjærlighet for fuktigere voksesteder. Og den fins overalt, mens legevendelrota er noe man svært sjelden ser.

Det hele kompliseres dessuten av at vendelrot (den hjemlige arten) selv er svært variabel, og floraen deler den (provisorisk og med noen klyper salt, som forfatterne selv tydelig sier) i tre underarter. Arten har former som kan imitere enkelte av de typiske trekka til legevendelrot ganske mye. De beste skilletegna mellom artene er:

- blomsten hos legevendelrot er tydelig mindre enn hos vendelrot, og framfor alt kortere. Den er kort traktforma, mens den hos vendelrot har et relativt langt kronrør som åpner seg mer brått til en breiere og mer markert utbrett-del.
- Legevendelrot har i snitt flere og t***ere plasserte bladpar på stengelen
- Legevendelrot har blader med flere og smalere bladfinner og endefinne som ikke er større enn sidefinnene. I hvert fall de øvre finnene går ned som en vingekant på bladets midtakse.
- Legevendelrot har korte underjordiske utløpere, dvs. i praksis dannes det sideskudd kloss innpå morskuddet. Planta er derfor i høyden litt tuedannende, og individene er skarpt avgrensa: en bestand består av så mange individer som vi ser stengler eller klynger av stengler fra samme punkt. Vendelrot har derimot lange krypende overjordiske utløpere som danner nye rosetter, og planta blir derfor med tida moderat klonal/mattedannende. En bestand kan i teorien være ett individ med mange stengler, selv om det oftest skjer både klonal vekst og frøetablering.

Bestemmelse av vendelrotartene vanskeliggjøres også av at nøkkelpunkter og beskrivelser i floraen er så kortfatta at de er vanskelig å bruke.

Enda en komplikasjon er at vendelrotsystematikk og nomenklatur er ulik i ulike land. I noen land er konsensus at hele komplekset er én art. Det gjør at sammenfattende internasjonale kart (som GBIF) viser ulik artsforståelse i ulike land. Det betyr også at det er vanskelig å trenge gjennom dette og få et inntrykk av utbredelse av de to artene uten samtidig å se på hvordan de behandles i landet.

Legevendelrot er antakelig innført til Norge i middelalderen. Arten er i Norge rødlistet som VU- sårbar. Dette er en følge av at fremmedarter naturalisert (etablert som bofaste) før 1800 får "amnesti" og blir ikke realitetsvurdert (fremmedartskategori NR) på Fremmedartslista, og dette åpner opp for rødlistevurdering. Pre-1800-fremmedarter som er "over sin middagshøyde" i utbredelse og minker i vår tid, vil dermed kunne oppnå høy rødlistekategori.

Legevendelrot er betraktet som invasiv og forbudt i Connecticut.

Som legeplante har legevendelrot påvist (men likevel omdebattert) effekt som mildt beroligende, angstdempende og søvnframkallende, og er vidt brukt for dette i europeisk folkemedisin.

Legevendelrot er en Linné-art, og dermed er selve den vitenskapelige nomenklaturen enkel, selv om taksonomien (artsoppfatningen) er rotete.

Etymologien til ordet Valeriana er også ytterst rotete. Navnet er kjent som plantenavn fra middelalderlatin, men antakelig ikke fra den romerske antikken. Samtidig er navnet Valerianus det adjektiviske tilnavnet (cognomen) til den romerske keiseren Publius Licinius Valerianus Augustus (ca. 195-260). Hans cognomen er en adjektivisering av Valerius, som var en av de romerske patrisierfamiliene (gens Valeria). Dette navnet er avledet fra verbet valeo, som betyr «å være sterk, å ha god helse». En kunne dermed anta at planta er oppkalt etter denne patrisierfamilien eller etter keiseren, med styrke og helse som nærliggende konnotasjoner. Men det ser ut til at det ikke er så enkelt. For på tysk fins plantenavnet Baldrian, som man har antatt er en forvanskning av det latinske navnet. Men Wiktionary hevder i hvert fall at innlånet har gått motsatt vei: det tyske navnet er innlånt via avarene og via tyrkiske språk (jf. tyrkisk baldıran, «giftkjeks») fra mongolsk balčirɣan-a («nyserot»). Så har dette tyske ordet blitt innlånt i middelalderlatin og omformet (folkeetymologisert) for å likne på Valerianus, og dermed overtatt konnotasjonene om helse og styrke. Linné selv skal ha dedisert sitt navn Valeriana til keiser Valerianus, som var hevdet å ha brukt planta medisinsk.

Det norske/skandinaviske ordet vendelrot er ifølge NAOB en sammensetning der det første leddet antakelig er en forvanskning av det latinske Valeriana, omformet/omtolket etter verbet «å vende». Så «arverekka» blir dermed, om dette er riktig, ganske lang: mongolsk balčirɣan --> tyrkisk baldıran --> tysk Baldrian --> middelalderlatinsk Valeriana --> skandinavisk vendelrot, og der altså to av stadiene har preg av folkeetymologisering/omtolkning av innlånte ord etter en mal fra et eget ord.

Artsepitetet officinalis betyr «medisinsk», «brukt som legemiddel».

Vendelrotslekta Valeriana er en Linné-slekt og har 443 aksepterte arter (POWO), et tall som nok krever mangfoldige fotnoter og forbehold. Slektsoppfatninga er helt nylig økt ved at bl.a. Centranthus nå er innlemmet i Valeriana. Slekta er nær kosmopolittisk, med diversitetssentra i Eurasia og Sør-Amerika, spesielt Andes, men hjemlige arter fins på alle kontinenter utenom Antarktis.

Kaprifolfamilien Caprifoliaceae i dagens oppfatning er en middels stor familie med 33 aksepterte slekter (POWO) og ca. 840-890 arter (Wikipedia; APW). Familien er nær kosmopolittisk med diversitetssentra i det østlige Nord-Amerika og Øst-Asia, men er fraværende i Afrika sør for Sahara. Familien har i DNA-tida blitt endret i omfang på den ene siden ved at slektsgruppa rundt hyll/krossved har blitt overført til moskusurtfamilien Adoxaceae, og på den annen side ved at de to tidligere viktige og velkjente familiene kardeborrefamilien Dipsacaceae og vendelrotfamilien Valerianaceae har vist seg å gjøre kaprifolfamilien parafyletisk, og dermed er innlemmet i denne.








Jan Wesenberg

God villblomstenes dag🌼 Om du ikke får til å bli med på en tur ute, kan du bli med på denne digitale turen🌸 . #ungbotaniker #villblomstenesdag #tur

UKENS VILLBLOMST
Bokmål, nynorsk: russeburkne
Davvisámegiella: nuortasáhpángáiski
Vitenskapelig: Diplazium sibiricum (Turcz. ex Kunze) Sa.Kurata
Storburknefamilien – dealgešattut – Athyriaceae

Russeburkne er i Norge en ytterst sjelden bregne som er begrenset til Gudbrandsdalen. Vi har tre planter med denne utbredelsen, først og fremst i bratte utilgjengelige bekkekløfter i Gudbrandsdalen, og to av dem er bregner: russeburkne og sudetlok, mens den tredje er skogranke, vår eneste ville Clematis. Disse utgjør kjernen i begrepet «huldreplanter», som også omfatter noen andre, noe mer vidt utbredte arter med forkjærlighet for bratte, utilgjengelige bekkekløfter og nordvendt og østvendt gammelskog i fuktig mikroklima.

Russeburkne er en bregne som dermed få har sett, bortsett fra botanikkinteresserte som valfarter til lokaliteter for sjeldne arter. Men den er egentlig svært lett kjennelig. Den er en stor bregne, på størrelse med skogburkne, sauetelg og ormetelg, men til forskjell fra dem er den ikke tuedannende – den har en krypende jordstengel der bladene kommer opp ett og ett, og bregna danner dermed t***e kloner som kan dekke et par kvadratmeter. Bladene er trippelfinnet (tre ganger finnet). Bladomrisset er grovt sett trekantet, altså bortimot sauetelg-aktig, med langt skaft uten finner, men førsteordensfinnene er lengre, slik at bladplata blir breiere, og de nederste førsteordensfinnene har en snodig fasong: de er ikke breiest ved basis (dvs. de første annenordensfinnene er ikke de største), men på midten. Tredjeordensfinnene er butte, avrunda og tungeforma, litt som andreordensfinnene til ormetelg. Soriene (sporangiehopene) er avlange, rette, og sitter tett sammen i 2-4 par på undersida av tredjeordensfinna, litt som typografiske anførselstegn (««). Denne parvise tosidige plasseringen av soriene er typisk for slekta Diplazium. Soriene har sidestilt slør med småhåra kant. Bladskaftene har nederst påfallende mørke, nesten kullsvarte skjell – mye mørkere enn noen annen liknende norsk bregne. Første synsinntrykk når en får øye på planta er en slags mellomting mellom sauetelg og einstape, eller en svært forvokst fjell-lok.

Den norske utbredelsen er seks små lokalitetsklynger i Gudbrandsdalen: Bårdsengbekken i Øyer, rundt Ringebu sentrum, Frya bakside i Sør-Fron, Kvam i Nord-Fron, og Sjoa og Otta i Sel. I Sverige har den to vidt atskilte knøttsmå prikkgrupper: i Jokkmokk kommune i Norrbotten og i Bräcke kommune i Jämtland. I Finland er den nordligste forekomsten nær norskegrensa, i Inari kommune noen mil øst for Karasjok. Men i Øst- og Sørøst-Finland og Karelen blir prikktettheten større, og så fortsetter arten som en spredt borealt utbredt skogbunnsbregne gjennom europeisk Russland og Sibir til Japan, Sakhalin og Kamtsjatka. Utbredelsen på GBIF ser noe ujamn ut, men det er vanskelig å vurdere hva av dette som er reelle småhull i utbredelsen og hva som er lav registreringstetthet.

De ekstreme huldreplantene russeburkne, sudetlok og skogranke utgjør selvsagt et plantegeografisk problem. Det er nærliggende å anta at de har kommet hit a) selvsagt på en tid med mye mer og mer sammenhengende gammelskog enn i vår tid (noe vi lett glemmer, slik våre maltrakterte landskaper ser ut i dag), og b) på en tid med et klima som liknet mer på mikroklimaet i trange bekkekløfter – dvs. kjøligere og fuktigere. En kan enten anta at dette er tilfeldige langveisspredninger – spesielt bregnesporer kan selvsagt transporteres langt med vinden – eller at artene har hatt en noe mindre disjunkt utbredelse en gang, dvs. i hvert fall delvis fylt dagens luke eller gjort den lettere forserbar, og at dagens forekomster har sterk relikt-karakter som siste gjenværende forekomster av arter som kan ha vokst også andre steder, men gått ut. Disse to forklaringene trenger heller ikke å utelukke hverandre, de kan utmerket godt kombineres. Og antakelig er dette bare ekstreme varianter (ekstreme relikt-overlevere og/eller ekstremt langveisetablerte) av samme mønster som også de mindre ekstreme huldreplantene og huldrelavene viser, tenk f.eks. på huldregras og skogsøtgras – arter knyttet rå og fuktige gammelskoger i nordvendte baklier og kløfter.

I Norge ble arten første gang samlet i 1822 i Sel av Pehr Fredrik Wahlberg (1800-1877), som seinere ble professor i Stockholm, men han feilbestemte den som fjell-lok og så ikke noe oppsiktsvekkende i funnet. Så samlet Søren Christian Sommerfelt (1794-1838) en for ham fortsatt ukjent bregne ved Kringen i Sel i 1831, og han var overbevist om at det var en ny art for vitenskapen. Han hadde først tenkt å publisere den som Aspidium kringelianum, men da han så publiserte arten i 1834, ble det under navnet Aspidium crenatum Sommerf. Rolf Berg (i sin helt sentrale artikkel om artens oppdagelseshistorie og norske utbredelse i Blyttia 2/2000) spekulerer i at Sommerfelt skiftet navn fordi Kringen er mest kjent for slaget mot skottehæren i 1612, og skottehæren på den tida sto i svensk tjeneste. Dermed ble det for politisk betent å trekke fram dette stedsnavnet i unionstida og i en artikkel i det svenske vitenskapsakademiets tidsskrift.

Men samme år som Sommerfelt publiserte arten fra Norge, publiserte den russiske botanikeren Nikolaj Turtsjaninov (1796-1863) en art, Aspidium sibiricum, fra Dahuria i Sørøst-Sibir. Det vil si, han brukte navnet uten gyldig publisering (og dermed er det et «nomen nudum»), og dette artsepitetet ble så gyldig publisert i 1837, men nå innen slekta Asplenium, som Asplenium sibiricum av Gustav Kunze (1793-1851), en tysk zoolog og botaniker i Leipzig som arbeidet spesielt mye med bregner. Han krediterte eksplisitt Turtsjaninov som opphav for navnet, og dermed blir dette en «ex-publisering» og ikke en omkombinasjon av et tidligere gyldig publisert takson i en ny slekt: Asplenium sibiricum Turcz. ex Kunze. Det er vanskelig uten å pløye litteratur å tidfeste når folk begynte å synonymisere Sommerfelts og Turtsjaninov/Kunzes navn, men antakelig ble dette klart relativt tidlig.

Den finske botanikeren Fredrik Nylander (1820-1880) omkombinerte deretter Sommerfelts «crenatum»-epitet som Athyrium crenatum (Sommerf.) F.Nyl. i 1844, og dette ble dermed det tidligst publiserte navnet på arten som en Athyrium. Dette ble det navnet som festet seg i skandinavisk botanikk, også i Lids flora fram til og med 1979-utgaven. Men så, i 1961, flyttet den japanske skogbotanikeren (og ikke minst bregneforskeren) Satoru Kurata (1922-1978) arten til den stort sett tropiske slekta Diplazium, men gjorde det kloke valget å bruke det østasiatisk-baserte sibiricum-epitetet etter Turtsjaninov og Kunze i stedet for Sommerfelts crenatum-epitet fra artens aller vestligste utpost, selv om Sommerfelts navn faktisk var det aller tidligste gyldig publiserte navnet på arten. Og fra og med Lids femteutgave i 1985 ble Diplazium sibiricum (Turcz. Ex Kunze) Sa.Kurata det vanlig brukte navnet på russeburkna også i Norge.

Det norske navnet russeburkne må være designa av Rolf Nordhagen i hans flora i 1940, og så videreført av Johannes Lid i hans flora (1944). I den rådende floraen fra før det, Olaf Alfred Hoffstads «Norsk flora», er arten oppført uten norsk navn hele veien, selv i 1944-utgaven, men navnet er på plass i 1957-utgaven, der han i forordet klart viser at han har gjennomført Nordhagen og Lids norske navn. Det må bety at arten ikke ble omtalt med noe norsk navn før Nordhagen.

Russeburkneslekta Diplazium har i dagens oppfatning 471 aksepterte arter (POWO), og er ei pantropisk slekt med noen få tempererte-boreale arter.

Slekta føres i dagens PPG I-system fra 2016 (Pteridophyte Phylogeny Group) til storburknefamilien Athyriaceae, en kosmopolittisk familie med tre slekter (storburkneslekta Athyrium med 207 POWO-aksepterte arter, Deparia med 79 aksepterte arter, og russeburkneslekta). Storburknefamilien føres i sin tur sammen med bl.a. småburknefamilien Aspleniaceae, hengevingfamilien Thelypteridaceae, lodnebregnefamilien Woodsiaceae og bjørnekamfamilien Blechnaceae til underordenen Aspleniineae i den store sisselrotordenen Polypodiales.

Diplazium – fra gresk «diplazo», jeg fordobler, henviser til at soriene sitter på begge sider av småfinnas midtribbe, derav det typiske ««-utseendet.
Sibiricum – fra Sibir
Crenatum – rundtanna, etter den avrunda formen på tredjeordensfinnene







Jan Wesenberg

14. juni er det Villblomedagen/Villblomstenes dag 2026! Bli kjent med plantene rundt deg.

Fjellpryd (Diapensia lapponica)
Er årets villblomst. Planten blomstrer tidlig, gjerne før de fleste fjellvandrere kommer seg ut. Den er dekorativ, med ganske mange ca. 1 cm store hvite blomster (eller noen ganger litt over i rosa).

Fjellpryd er en kuldespesialist. Planten produserer sin egen antifrys som gjør at bladene tåler temperaturer ned til -40 grader uten å ta skade. I tillegg kan den gro på bergarter som nesten ikke inneholder næring, og klarer seg på de mest utsatte rabbene og forblåste bergene. Dette går på bekostning av dens evne til å konkurrere med andre arter, da det å være så hardfør går sammen med at planten ofte ikke vokser mer enn 0,2 mm i året. Fra frøspiring til kjønnsmoden plante kan det ta opp til 18 år, og det er forventet at arten kan få problemer med å konkurrere med mer kjaptvoksende arter som beveger seg stadig lengre opp i fjellet i takt med et varmere klima.

Fjellpryd er en vanlig fjellplante nordafjells, og som mange fjellplanter går den helt ned mot havet. Men den har en svært påfallende sørgrense.

Vil du lære mer om villblomstene rundt deg? Bli med på Villblomstenes dag 14. juni 2026.
Finn en tur nær deg på www.villblomstenesdag.no

Botaniskforening i forbindelse med Villblomstenes dag 14. juni 2025 har vi nå en eksklusiv vervekampanje!
Du som melder deg inn i Norsk Botanisk Forening i perioden 13.-14. juni får tilsendt en blomstrende gave i posten!
Les mer eller bli medlem her:
https://botaniskforening.no/bli-medlem

Er du allerede medlem og ønsker et blomstrende nett, kommenter under og vær med på trekningen!

14. juni er det Villblomedagen/Villblomstenes dag 2026! Bli kjent med plantene rundt deg.

Snøsildre (Micranthes nivalis)
Vokser høyt oppi fjellet i hele Norge. Snøsildre har samlet blomstene sine i hodelignede blomsterstand på enden av en veldig hårete stilk. Tykke, avlange og tannete blader finner vi i basis, og undersiden av bladene er purpurrød.

Snøsildre har trolig fått navnet sitt siden blomstene er hvite som snø, eller fordi at de vokser høyt oppe i fjellene der snøen ligger lenge. De trives på berghyller og rabber, der ikke annen vegetasjon kan vokse over dem.

Vil du lære mer om villblomstene rundt deg? Bli med på Villblomstenes dag 14. juni 2026.

Finn en tur nær deg på www.villblomstenesdag.no

14. juni er det Villblomedagen/Villblomstenes dag 2026! Bli kjent med plantene rundt deg.

Stortranebær (Oxycoccus palustris)
Er en spinkel lyngart som vokser krypende på myren. Blomstene er karakteristiske, der de stikker opp fra den krypende stengelen. Kronbladene er rosa og krøller seg tilbake, mens pollenbærerne og arret er samlet og stikker ut, litt som et fuglenebb. På høsten får planten røde bær, som er komisk store i forhold til resten av planten.

Bærene er spiselige, men sure. De inneholder store mengder benzosyre, som er et konserveringsmiddel, slik at bærene holder seg helt til snøen smelter på våren. Stortranebær er en viktig matkilde for smådyr og fugler på starten av våren. Bærene inneholder vitamin C og mineraler, og et husmorstips er at de kan brukes mot urinveisinfeksjon og nyrestein.

I Norge har vi to arter av tranebær. Stortranebær og småtranebær (Oxycoccus microcarpus) som skilles på størrelse. Dessuten har stortranebær ofte flere blomster samlet i et punkt, mens småtranebær ofte setter sine blomster enkeltvis. Bladformen er også ulik.

Vil du lære mer om villblomstene rundt deg? Bli med på Villblomstenes dag 14. juni 2026.
Finn en tur nær deg på www.villblomstenesdag.no

UKENS VILLBLOMST
Bokmål, nynorsk: geitved
Davvisámegiella: –
Vitenskapelig: Rhamnus cathartica L.
Trollheggfamilien – bodnjemiesttašattut – Rhamnaceae

Geitved er den sjeldne, sørlige «fetteren» til den langt vanligere trollhegg, men ingen av dem er egentlig allemannseie i den folkelige plantekunnskapen i vår tid – i eldre tider kjente nok folk til dem i langt større grad. Geitved er et lite tre eller en stor busk. Selv om eldre trær får et ganske gammelt utseende, med en opptil 10-20 cm tjukk stamme med knudrete og ujamn bark, har (så vidt jeg har kunnet finne) eldste kjente tre blitt målt til bare 72 år, og vanligvis blir den ikke mer enn 30-40 år. Underbarken (basten) er svært fibret, og den blir hengende som en slags «ragg» der barken har vært skadet, eller rundt greinbrekk. Høyeste målte individ skal ha vært 61 fot (19 meter), målt i Ann Arbor, Michigan og sitert i informasjonssystemet til US Forest Service. Normalt blir den i Europa 3-8 meter, unntaksvis 10 meter, og i Norge normalt ikke mer enn 2-4 meter. Tykkeste registrerte stamme er i University of Wisconsin Arboretum målt til 95 cm i omkrets, dvs. ca. 30 cm i diameter.

Geitved har en markant arbeidsdeling mellom langskudd og kortskudd, og på langskuddene sitter bladene på en snodig «nesten-motsatt» måte: noen ganger nøyaktig motsatt, men oftest litt forskjøvet. Dette kjenner en igjen også på knoppstillingen på langskuddene, og på plasseringen av sidegreiner på eldre langskudd. Vinterknoppene er små, lubne, mer eller mindre spisse og innoverbøyde og kullsvarte. Geitved er et av våre ikke mange eksempler på trær og busker med vedtorner – på samme måte som hos slåpe, villapal og hagtorn, blir spissen på døde sidegreiner omdannet til spisse, harde, varige torner.

Bladene er karakteristiske, snaue, ovale, svært fint og skarpt tanna og med en utpreget «semi-bueformet» nervatur: sidenervene går ut fra hovednerven i nederste del av bladet og fortsetter parallelt med hovednerven som om bladet var buenervet. Samme type nervatur finner en hos korneller, men de har helranda bladkant. Mest likner bladene ellers på villapal og plomme, men de har grovere tanning og ikke denne semi-buenervaturen, men standard fjærnervatur.

Geitved er særbu og har dermed egne hunn- og hannindivider. Den blomstrer tidlig på sommeren (sånn ca. liljekonvalltida) med t***e rundaktige dusker av helt grønne blomster. Blomstene er kortstilka, firetallige, med et grønt beger og mangler kronblad. Hannblomstene har fire sittende pollenbærere, hunnblomstene har ei synkarp fruktknute (dvs. sammenvokst av flere, i dette tilfellet to, fruktblad) med én griffel og to arr.

Blomstene produserer moderate mengder nektar, men det er svært mange blomster, og Knut Fægri (som var en av verdens absolutte pollineringsguruer) skriver at den likevel besøkes av svært mange ulike insekter. Det må bety at arten er en nøkkelart for insektmangfoldet.

Hunntrærne får svært dekorative t***e, runde samlinger av små svarte blanke steinfrukter, og er fuglespredt: selv om de er moderat giftige for mennesker, spiser fugler dem gjerne.

Geitved har vært godt kjent som gammel europeisk medisinplante, som mange giftplanter. Fægri (i «Norges Planter», 1970) nevner at den har vært brukt mot gulsott, skjørbuk og som sårmiddel. «Urtekilden» (Rolv.no) legger vekt på det som har vært hovedbruken, nemlig som avføringsmiddel. Avføringsmiddel er jo en vakker omskriving av «framkaller kraftig diaré», altså en giftvirkning, og Urtekilden utstyrer også klokelig beskrivelsen av denne bruken med diverse røde varseltegn og forbehold. Dessuten nevner Urtekilden at både barken og fruktene har vært brukt til farging av papir, og avhengig av behandlingen med grønne, gule eller røde toner. Veden er hard og seig, og har ifølge Urtekilden vært brukt til finsnekring. Fægri nevner på sin side eksempler på slike finsnekkerier: spesielt til tolleknivskaft, men også til melkeskjeer og smørstikker, og denne bruken kan også knyttes til at geitved var et vanlig råd mot trollskap: «Hekser og spøkelser flykter for geitved, og en geitvedflis i kjernen eller melkebøtten hindret trollskap fra å forgjøre avdråtten; så viktig som tollekniven var til vern mot trollskap, kunne et slikt skaft være godt å ha på den også». (En kan anta at med den grundig diaréframkallende virkningen skal man ikke plassere altfor store mengder frisk geitved-ved i melkebøtta.)

Geitved og slektningen trollhegg er vertplanter for larvene til sitronsommerfugl, så uten geitved eller trollhegg vil det ikke være noen sitronsommerfugler. Begge arter er dessuten mellomvert for rustsoppen kronrust Puccinia coronata, som tradisjonelt har vært et problem i kornåkre, spesielt havreåkre og delvis byggåkre, men kan også gå på rug og mange ville grasarter – antakelig ulike kryptiske mikroarter.

Geitved er hos oss en utpreget sørøstlig varmekjær art, som er vanligst i kalkbygdene Grenland, Eiker, Lier, Indre Oslofjord (Asker, Bærum, Oslo), Ringerike og Hadeland. Den går ikke så langt inn som til Toten og Mjøstraktene, de nordligste forekomstene er altså i Gran. Men den er ikke strengt kalkbundet, og forekommer også relativt vanlig på grunnfjellssida av Oslofjorden, i varm krattvegetasjon og svabergnatur nær fjorden (men sier der selvsagt ikke nei til spor av kalkpåvirkning fra marin leire eller skjell), og delvis også litt innover i landet i kulturlandskap (med Fetsund som nordøst-hjørne). Den fins også svært spredt langs Skagerrakkysten sør for Grenland, og sørgrensa er i Grimstad (men det fins Naturbase-angivelser fra Kristiansand som bør sjekkes). Den er forvilla i Trondheim og antakelig ett sted i Rogaland. På tross av den begrensa utbredelsen, er den på rødlista regnet som livskraftig (LC).

Globalt er geitved en vest-eurasiatisk art, som er vanlig i det meste av Europa unntatt det nordligste, det sørligste og det aller vestligste. Nordgrensa følger den såkalte «Limes norrlandicus» (Norrlandsgränsen) i Skandinavia, og grensa mellom England og Skottland. I Finland er den bare vanlig på Åland og i Åbo-regionen, men den er vanlig i Estland. Østover strekker utbredelsen seg helt til Tienshan-fjellene i Kyrgyzstan og Kazakhstan og til Altaifjellene i Sør-Sibir. Arten har to aksepterte varieteter: var. caucasica, som vokser i det nesten disjunkte arealet i Kaukasus og Iran, på artens sørøstgrense, og nominatvarieteten var. cathartica, som utgjør resten av utbredelsesområdet.

Arten er innført på 1700-tallet og forvillet i Nord-Amerika, og blir oppfattet som en invasiv fremmedart i mange delstater i USA og i Ontario og Quebec i Canada. I USA beskrives den som en effektiv konkurrent med stedegne treslag ikke minst fordi den blir grønn før de hjemlige artene: det oppgis at 27-35 % av geitvedens årlige karbonfiksering skjer før de hjemlige treslagene i samme habitat blir grønne. Den er altså en svært effektiv konkurrent i disse økosystemene, og denne tidlige starten må også ha stor effekt på det hjemlige feltsjiktet. Geitved er også assosiert med invasive europeiske meitemarkarter i Nord-Amerika. Arten har også fått påvist allelopatisk effekt: den skiller ut stoffer som hemmer spiring og vekst av andre arter. Dessuten er det påvist at jord under geitved er anriket i nitrogen og karbon i forhold til tilsvarende hjemlige nordamerikanske økosystemer uten geitved – planta har riktignok ingen symbiose med nitrogenfikserende organismer, men antakelig skyldes det at bladverket blir brutt ned svært raskt.

Det norske navnet geitved er antakelig en botanisk skrivebordskonstruksjon på bakgrunn av et standhaftig sagn om treet som folk i gamle dager kunne, og som er rapportert fra langt utenfor artens utbredelsesareal. Vi ser det ikke minst i Høegs «Planter og tradisjon» (1974): Høeg rapporterer ingen andre navn på arten, ikke en gang «geitved», det eneste navnet han refererer er «treet som fanden flådde geita under». Treet har faktisk hatt dette lange navnet, i en ganske fast og kanonisk form, uten variasjon. Vi har knapt andre plantenavn som er veletablert i form av en lang relativsetningskonstruksjon og ikke et enkelt eller sammensatt substantiv. Derfor får vi gjengi sagnet i den formen Fægri refererer det i «Norges Planter» (1970): «Til utdypelse av dette kan man få høre at en gang hørte Fanden geita banne. Da tok han til straff og hengte den opp i treet og flådde den. Busta henger der ennå» (og busta er altså basten som vi nevnte i starten). En annen mulig tolkning er at navnet geitved er det primære, og at den lange versjonen er en seinere forklaring på dette navnet, men da er det vanskelig å skjønne at langformen er så standardisert og vanlig, og at kortnavnet ikke er med i Høegs materiale. (Og sånn helt bortsett fra den gåtefulle navnesaken kan en jo lure litt på hvorfor Fanden skulle være imot banning…)

Navnet Rhamnus cathartica er et Linné-navn, publisert i «Species plantarum» (1753). Navnet Rhamnus går tilbake til gammelgresk, og «rhamnos» var navnet på en tornete busk (som det er mange av i middelhavsområdet) hos Theofrast. Middelalderens og tidlig moderne tids botanikere brukte fortsatt navnet Rhamnus om diverse varierende tornete busker, men i hvert fall siden sveitseren Caspar Bauhin (1560-1624) var navnet ganske entydig knyttet til geitved. Det greske ordet henger ifølge Wiktionary muligens sammen med «rhabdos» (stokk, pinne), og er mulig et førgresk (før-indoeuropeisk) ord.

Artsepitetet «cathartica» betyr «rensende» i betydningen «avførende» og henspeiler på bruken som avføringsmiddel.

Geitvedslekta Rhamnus er ei slekt med 139 aksepterte arter (POWO), utbredt over Europa, Vest-, Sør- og Sørøst-Asia, Nord-, Øst- og Sør-Afrika og Nord-Amerika, med Øst-Asia og Nord-Amerika som tyngdepunkt.

I norsk floratradisjon har det vært vanlig å regne også «fetteren» trollhegg til samme slekt, som Rhamnus frangula, men de to er såpass forskjellige at det nå er unison konsensus for at de må skilles på slektsnivå, og siden geitved er typearten i Rhamnus, må trollhegg få et annet slektsnavn, som Frangula alnus (det er ikke det, både slekta Frangula og artsnavnet F. alnus er publisert av Philip Miller allerede i 1754, året etter Linnés «Species plantarum» - men Millers oppfatning om to separate slekter tok lenge ikke helt av).

Trollheggfamilien Rhamnaceae er en middels stor familie med 63 slekter og 1055 aksepterte arter (APW) og tilnærma global utbredelse, men mest vanlig i tropiske og subtropiske strøk. Vi her på berget har som sagt bare de to artene geitved og trollhegg. Familien har bytta litt plassering blant de frikrona tofrøbladete. Tradisjonelt har den vært plassert i en egen orden et sted i nabolaget rundt vindruefamilien, spolebuskfamilien, linfamilien osv. I dagens DNA-baserte APG-system er den havnet i roseordenen Rosales, og blant familier vi kjenner på våre kanter av verden er sølvbuskfamilien Elaeagnaceae (og dermed tindved Hippophaë rhamnoides) nærmeste slektning.







Jan Wesenberg